Etter at odelsloven ble endret i 2009 er det blitt enklere å avgjøre hvorvidt en eiendom er odlingsjord eller ikke.
Foruten at det tidligere ble stilt krav til arealstørrelse m.m., het det i odelslovens § 1 at odelsloven gjaldt for eiendommer som kan ”nyttast til landbruksdrift”. Domstolene tolket dette slik at det måtte være realistisk å drive eiendommen med et visst overskudd, noe som det kunne by på problemer å føre tilstrekkelig bevis for. Det var også uklart hvor stort et eventuelt overskudd måtte være for at vilkåret var oppfylt.
Det ble etter hvert mange og kostbare rettssaker om dette temaet, med omfattende bruk av sakkyndige – som gjerne hadde ulikt syn på mulighetene for drift og overskudd.
I 2009 ble loven derfor endret slik at det nå kun er spørsmål om hvor mye dyrket jord eller hvor mye produktiv skog eiendommen har. Dersom den har minst 25 dekar dyrket jord eller minst 500 dekar produktiv skog står man overfor odlingsjord. Størrelsen på alle norske eiendommers dyrkede jord (fulldyrket + overflatedyrket) og produktive skog, har alle tilgang til på bl.a. www.skogoglandskap.no.
Dersom nevnte arealkrav er oppfylt er hele eiendommen å anse som odlingsjord. Består en driftsenhet av flere bruksnumre skal arealet på alle bruksnumrene tas med i vurderingen, og dersom arealkravet er oppfylt for ett eller flere av bruksnumrene, blir alle bruksnumrene en del av odlingsjorden.
At en eiendom er odlingsjord betyr ikke nødvendigvis at en slekt har odelsrett til den. For at odlingsjorden skal bli odelsjord, må det bl.a. ha skjedd en odelshevd i minst 20 år, samt at en del øvrige forutsetninger må være til stede. Men det er et annet tema.
Advokat Ivar Winjum