Å bruke straff mot en borger er det mest inngripende tiltak staten kan foreta seg. Derfor skal straff aldri brukes med letthet. Det er flere prinsipper i både Grunnloven og Den Europeiske Menneskerettskonvensjon som sikrer at ingen uskyldige skal bli dømt.

Grunnloven § 96, som sier at «ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom» gir uttrykk for to sentrale rettssikkerhetsgarantier, nemlig at ingen kan straffes uten at dette går klart frem av loven. Ei heller kan man straffes uten at en domstol bestemmer det. Bøter eller forelegg er et unntak fra dette, men disse innebærer i realiteten at man fraskriver seg retten til domstolsbehandling. Dette har man aldri plikt til og man vil alltid ha rett til å kreve domstolsbehandling – uansett hva forelegget går ut på. En annen viktig rettssikkerhetsgaranti er at alle borgere er å anse som uskyldige inntil det motsatte er bevist av politi og påtalemyndighetene. Det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden i straffesaker, altså skal tiltalte slippe å bevise sin uskyld. I tillegg til dette gjelder det et spesielt strengt beviskrav i straffesaker – ingen kan dømmes til straff dersom det finnes rimelig tvil. Slagordsmessig uttrykkes dette ofte som om at det er bedre at ti skyldige går fri, enn at en uskyldig blir dømt. Dette er menneskeretter og gir uttrykk for grunnpilarer i vår demokratiske rettsstat.

For å straffedømme en person etter norsk rett, må fire grunnleggende vilkår foreligge:
For det første må den objektive gjerningsbeskrivelsen i et straffebud være overtrådt, man må altså ha gjort noe ulovlig slik det står klart og tydelig beskrevet i en paragraf i straffelovverket. For det andre må gjerningspersonen ha utvist tilstrekkelig subjektiv skyld i gjerningsøyeblikket, man må altså ha ment å utføre den straffbare handlingen. For det tredje må personen inneha strafferettslig skyldevne i gjerningsøyeblikket, man er altså straffri dersom man er bevisstløs, mindreårig, psykotisk eller lignende. For det fjerde må straffrihetsgrunner være fraværende. De mest praktiske straffrihetsgrunnene er at man har handlet i nødverge eller nødrett. Har man blitt provosert kan dette medføre nedsatt eller fullt bortfall av straff.

Mistenkte, siktede og tiltalte i straffesaker har dessuten en rekke mer spesielle rettigheter, og har krav på å bli behandlet verdig. Dette har sammenheng med prinsippet om at alle – også mistenkte, siktede og tiltalte er å anse som uskyldige frem til det foreligger en fellende dom. Humanitet er et grunnleggende prinsipp i norsk strafferett. Som utslag av dette prinsippet har man krav på å få saken sin behandlet innen rimelig tid og man skal ikke utsettes for unødvendige inngrep under etterforskningen, slik som unødvendig varetekt eller langvarig opphold på glattcelle. Dersom saken tar for lang tid, har man krav på rabatt i straffutmålingen.

Straffbare forhold er noe man i meget liten grad kan forhandle eller avtale seg ut av, derfor er man avhengig av en god forsvarer dersom man mistenkes for å ha vært på feil side av loven. Folk som mistenkes for straffbare handlinger har krav på å la seg bistå av forsvarer på et hvert trinn av saken. Forsvareren vil også ha rett til innsyn i saken. Ved mistanke om straffbare forhold er det vårt klare råd at man søker bistand hos advokat så snart man blir kontaktet av politiet og at man bistås av advokat allerede ved avhør.

Judicium DA har lang erfaring med bistand i straffesaker. Dersom saken gjelder et særskilt komplisert faktisk forhold, som for eksempel ved økonomiske eller skatterettslige straffesaker, bør advokaten ha erfaring og innsikt i de spesielle problemstillingene som da reiser seg. Judicium DA har erfaring med store og kompliserte straffesaker så vel som alminnelige straffesaker.