Erstatningsretten handler om plassering av risiko.

For å kunne kreve erstatning må tre vilkår være oppfylte. For det første må det foreligge et ansvarsgrunnlag, for det andre må skadelidte ha lidt et økonomisk tap og for det tredje må det være en årsakssammenheng mellom tapet og den skadevoldende handling. Reglene om hva som skal til for å kreve erstatning er i all hovedsak ulovfestete. Det innebærer at rettspraksis, og da særlig høyesterettspraksis, er av stor betydning i erstatningsretten. Av lover er det særlig skadeerstatningsloven av 1969 som er av stor interesse.

Det alminnelige ansvarsgrunnlag i norsk rett er uaktsomhetsansvaret – det såkalte culpaansvar. Hvis noen uaktsomt påfører noen en skade er skadevolder ansvarlig, såfremt vilkårene om årsakssammenheng og økonomisk tap er oppfylt. Det som kreves av skadevolder at han ikke handler annerledes enn det man kan forvente av en alminnelig forsvarlig person i den situasjon som skadevolder befant seg. Avgjørende ved vurderingen vil være om skadevolderen kunne eller burde ha handlet annerledes. I den vurderingen vil det legges vekt på om skadevolder har handlet i strid med ordensforskrifter eller andre lover og regler. Andre momenter vil være hvor stor sannsynlighet det var for at skade kunne oppstå, hva slags type skade som kunne oppstå, samt hvorvidt skadevolder hadde mulighet til å kunne handle annerledes.

I tillegg til uaktsomhetsansvaret har vi i norsk rett også et objektivt ansvar, hvor skadevolders skyld er uten betydning. Domstolene har særlig pålagt det objektive ansvaret overfor farlige bedrifter: eksempelvis dynamittfabrikker. I slike saker har man ment at det er mer rettferdig at virksomheten må være ansvarlig for tapet enn det tilfeldige offeret.

Tidligere har det objektive ansvaret i all hovedsak vært ulovfestet, mens i de senere årene har vi også fått lovfestet objektivt ansvar. For eksempel bestemmer tivoliloven at den som driver et tivoli er ansvarlig for skade voldt på leke- og fornøyelsesinnretninger på tivoliets område.

Det er kun den som har lidt et økonomisk tap som kan kreve erstatning. Som hovedregel kan man derfor ikke kreve erstatning for tap som ikke er av økonomisk art, men også her finnes det noen få unntak. Til gjengjeld skal skadelidte få dekket sitt fulle økonomiske tap. Han skal bli stilt som om den skadevoldende handling ikke hadde skjedd. I visse tilfeller, f.eks hvor skadelidte med egen skyld har medvirket til skaden, kan retten bestemme at erstatningssummen skal settes ned.

Kravet om årsakssammenheng mellom en handling eller unnlatelse og en skade er vanligvis oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes bort. I tillegg er det er krav om at skaden ikke må fremstå som en så upåregnelig, fjern og avledet følge av den skadevoldende handling slik at det ikke er rimelig å knytte ansvar til den. Mange erstatningssaker dreier seg om hvorvidt kravet om rettslig årsakssammenheng er oppfylt.