Skriftstykke-kjennelsen

Publisert: 08.01.10

Alminnelige pengekrav – mest praktisk de vanlige fakturakrav/ubetalte regninger – kan inndrives ved direkte begjæring om utlegg, uten at man først har fått kravet bindende fastslått ved dom.

Dette ble innført i 2004, for å lette innkrevingsprosessen. Lovens krav til «tvangsgrunnlag» er formulert som at kravet skal være fremmet for skyldneren i et «skriftstykke» som er sendt av kreditoren selv. Dette har effektivisert innkrevingen vesentlig, siden kreditor slipper å vente på (fraværs)dom i forliksrådet før utlegg begjæres. At skriftstykket samt betalingsoppfordring er sendt skyldneren, er tilstrekkelig grunnlag for å begjære utlegg og få tvangspant i skyldnerens eiendeler.

Det har imidlertid vært et uavklart spørsmål om det aktuelle skriftstykke måtte sendes av kreditoren personlig, eller om andre kunne sende det på kreditorens vegne. Fakturerings-og factoringselskaper har vært akseptert under tvil og usikkerheten har knyttet seg til andre mulige utenforstående «befullmektigete» – typisk advokater, som fremmer et krav på vegne av en part. For også slike «hverdagslige» krav skulle kunne inndrives på den forenklete måten – hvis det altså bare var OK at andre enn kreditor selv fremmet kravet, på kreditors vegne. Dette kunne gjelde så godt som alle typer krav – f. eks. erstatnings- eller prisavslagskrav i kjøpsforhold, erstatningskrav for skadevoldende handling, eller andre krav i medhold av kontrakt, avtale eller på annet grunnlag hva enn det måtte være.

Høyesteretts Ankeutvalg har nå slått fast en gang for alle at det avgjørende er at noen med fullmakt fra kreditoren har fremsendt det skriftlige kravet til skyldneren. I en kjennelse fra desember (HR-2009-2306-U, avsn. 18) sier Ankeutvalget følgende:

Når det gjelder vilkåret om at fordringshaveren «selv» skal sende skrivet, er det ikke noe i forarbeidene som indikerer at det forutsettes utferdiget eller undertegnet av fordringshaveren i «egen person». Det må være helt klart at der kreditor er et selskap eller lignende, må skriftet kunne undertegnes av den som på selskapets vegne har fullmakt til dette. Ellers ville lovendringen ikke nå sitt mål om en kraftig reduksjon i forliksrådsbehandling. Det samme må da gjelde for personlige fordringshavere. Formålet med lovendringen må anses like godt ivaretatt ved at for eksempel en advokat sender skrivet etter fullmakt. Poenget må være at det foreligger en skriftlig dokumentasjon for at debitor er presentert for kravet og dets grunnlag før tvangsinndrivelse

Vi er ikke helt imponert over henvisningen til upersonlige selskaper, for i de tilfeller er det jo åpenbart at en levende person med relevant rettslig handleevne for selskapet, er den som må sende skriftstykket. Men slik handleevne/fullmakt vil alltid foreligge i form av lov- eller vedtektsbestemmelse, enten hos daglig leder/prokurist eller hos styrets leder; eller for den del i form av stillingsfullmakt til vedkommende som har som oppgave å sende ut regninger. Men som det fremgår er det avgjørende at vedkommende som sender det skriftlige kravet, har fullmakt til det, og at denne person kan være uten personlig tilknytning til eller ansettelse hos kreditor.

Det viktige er altså at den rettslige tilknytning mellom kreditor og den som avgir skriftstykket, har tilstrekkelig fullmaktskarakter.    For advokater må slik fullmakt normalt anses å ligge som en forutsetning for selve oppdraget/inkludert i «prosessfullmakten".