En skyldner som ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, kan begjære åpnet gjeldsforhandling for å forhandle med sine fordringshavere om frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord. En slik forhandling kalles gjeldsforhandling. Reglene om gjeldsforhandling følger av konkursloven. For privatpersoner som varig er ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser gjelder gjeldsordningsloven. Å være ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser er ikke det samme som å være konkurs.

Konkursloven bestemmer at hvis en skyldner er insolvent, så skal vedkommendes bo tas under konkursbehandling når det begjæres av skyldneren eller en fordringshaver. Ordet fordringshaver sikter her til den som har et krav mot skyldneren, altså skyldnerens kreditor.

Konkursloven gir en definisjon av hva som ligger i insolvensbegrepet. En skyldner er insolvent når denne ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, med mindre betalingsudyktigeten må antas å være forbigående. Dette gjelder derimot ikke når skyldnerens eiendeler og inntekter til sammen antas å kunne gi full dekning for skyldnerens forpliktelser, selv om oppfyllelsen av forpliktelsene vil bli forsinket ved at dekning må søkes ved salg av eiendelene. Stikkordsmessig kan dette betegnes som at skyldneren både må være illikvid og insuffisient.

Er skyldneren insolvent er det mest hensiktsmessig og rettferdig å avvikle skyldnerens virksomhet og fordele midlene blant fordringshaverne i en felles operasjon. De prosessuelle reglene for hvordan en konkurs skal gjennomføres er regulert i konkursloven. Reglene om hva som inngår i konkursboet, samt hvilke krav som kan gjøres gjeldene mot det er derimot i all hovedsak regulert i dekningsloven.

Fra og med konkursåpningen etableres et eget rettssubjekt, kalt konkursboet. Konkursboet overtar skyldnerens rådighet over hans eiendeler.

Hovedregelen er at alt som tilhørte skyldneren på konkursåpningstidspunktet inngår i boet. Denne hovedregelen må derimot modereres noe da lovgiver har bestemt at noen eiendeler skal være beslagsfrie. Ut ifra rent sosiale hensyn har man bestemt at visse personlige eiendeler, stipender, nødvendig bolig med mer kan holdes utenfor konkursboet.
Når det skal avgjøres hva som tilhørte skyldneren ved konkursåpningen er det de virkelige eierforhold som er avgjørende. Ikke alt som er hos debitor tilhører nødvendigvis ham. Videre kan debitor eie flere gjenstander som ikke er i hans besittelse. Videre utvides boets beslagsrett på grunn av regler om rettsvern, slik at gjenstander som ikke tilhørte debitor på konkursåpningstidspunktet inngår i boet. Hvis debitor solgte huset sitt før han gikk konkurs, men kjøper ikke tinglyste ervervet sitt, så vil huset kunne beslaglegges av boet. Dette følger av tinglysingsloven. I tillegg kommer omstøtelsesreglene. Omstøtelsesreglene innebærer at en rekke disposisjoner skyldneren gjorde forut for tiden han gikk konkurs skal føres tilbake til boet uavhengig av om tredjeperson har skaffet seg rettsvern eller ikke. Reglene om dette er finner vi i dekningsloven kapittel 5. Tanken er her at omstøtelsesreglene skal motvirke at debitor tapper boet for midler slik at enkelte kreditorer får dekning mens andre ikke får.
Andre viktige regler i dekningsloven er reglene om motregning i konkurs samt reglene om hva som skal skje med debitors avtaler fra tiden før konkursåpningstidspunktet. Reglene om hvordan skyldnerens formue skal deles mellom de enkelte kreditorene er også regulert i dekningsloven. Siden selve konkursbehandlingen vil kunne være svært kostbar, vil det ofte være slik at det vil være lite igjen til den enkelte kreditor. Det som er igjen til de enkelte kreditorene kalles dividendefordringer fordi kreditorer med slike krav har rett til dividende, det vil si prosentvis dekning av sine krav.