Vår Grunnlov bygger på maktfordelingsprinsippet. Vi har en lovgivende, en dømmende og en utøvende makt. Den lovgivende makts viktigste oppgave er å vedta generelle regler som er bindende for borgerne, mens den dømmende makts primæroppgave, er å avgjøre konkrete tvister som oppstår i samfunnet. Den utøvende makt, på sin side, driver med forvaltning. Forvaltning er den delen av statens gjøremål som verken er lovgivning eller rettspleie. I forvaltningsretten behandles rettsreglene om forvaltningsorganene og deres virksomhet

Mellom de tre øverste statsmaktene foregår det et konstant samspill. La oss tenke oss at du eier en større eiendom, og et forvaltningsorgan bestemmer at deler av din eiendom skal vernes som nasjonalpark. Et slikt vedtak vil være inngripende for deg. Grunnloven bestemmer at myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov. Dette innebærer at forvaltningsorganet kun hadde rett til å fatte vedtaket hvis en av stortingets lover ga forvaltningsorganet en slik tillatelse. For å avgjøre om de hadde slik tillatelse må man tolke loven forvaltningen bygget sitt vedtak på. Vi ser her at Stortinget kan bestemme hva slags vedtak forvaltningen kan fatte.
Det finnes også regler om hvordan forvaltningen må gå frem når de fatter vedtak. De viktigste reglene finner vi i forvaltningsloven fra 1967. I den loven er det gitt en mengde regler om saksbehandling som er viktige for at forvaltningen skal kunne fatte forsvarlige avgjørelser. Her finner man blant annet regler om habilitet, taushetsplikt, varsel, utredningsplikt osv. Disse reglene ivaretar hensynet til rettferdighet, likhet, og forsvarlighet.

Endelig har vi også regler om hvem som har lov til å fatte forskjellige typer vedtak.
Hvis du er misfornøyd med en forvaltningsbeslutning kan du klage til et overordnet forvaltningsorgan. Regler om dette finner vi også i forvaltningsloven. Men forvaltningsloven gjelder ikke for alle typer vedtak og for alle typer lover, og da er man nødt til å se om andre lover bestemmer om man har lov til å klage eller ikke. Forvaltningsorganet kan også av eget tiltak omgjøre vedtaket sitt. Om dette finnes det også særlige regler i forvaltningsloven og andre forvaltningslover.

Har du klaget til overordnet forvaltningsorgan, men klagen din ikke ble tatt til følge, kan du gå med saken din til retten. Du hevder f.eks at vedtaket om å gjøre eiendommen din til nasjonalpark var ugyldig. Domstolen kan da se på forvaltningsorganet hadde lov til å fatte en slik beslutning, om beslutningen ble fattet av rett organ og på om forvaltningen gikk frem på riktig måte da de fattet vedtaket. Denne kontrollen med forvaltningen kalles en legalitetskontroll. Domstolen vil ikke fatte sitt eget vedtak, men vil kun se på om vedtaket var ugyldig eller ikke.
I forvaltningsretten behandles også reglene om allmennhetens rett til å gjøre seg kjent med forvaltningens saksdokumenter. Disse reglene finner vi i offentlighetsloven, og hovedregelen er at allmennheten har rett til innsyn så lenge det ikke er gjort unntak i lov.

Forvaltningsretten omhandler også forholdet mellom borgerne og de kommunale myndighetene.