Familierett – skifteoppgjør

I familieretten behandles vilkårene for å inngå ekteskap, reglene om oppløsning av ekteskap, samt reglene om formuesforholdet mellom ektefeller. Videre handler familieretten også om forholdet mellom ektefeller og deres barn. En stor del av de tvister som oppstår mellom ektefeller gjelder skifteoppgjøret ved separasjon eller skilsmisse. Da oppstår spørsmålet om hvordan delingen av ektefellenes formuer skal skje.

Norsk rett opererer med to formuesordninger mellom ektefeller: felleseie og særeie. Disse formuesordningene har kun betydning når ekteskapet opphører.
Med mindre ektefellene har avtalt noe annet gjelder felleseie. Ekteskapsloven bestemmer at ektefellenes felleseieformuer, etter at det er gjort fradrag av gjeld, i utgangspunktet skal deles likt ved ekteskapets opphør. Ektefellene har også rett til å holde visse eiendeler utenfor delingen. Dette er regulert i ekteskapsloven § 61, og det bestemmes der at ektefellene kan holde utenfor delingen blant annet eiendeler som utelukkende tjener til ektefellens personlige forbruk.

Hovedregelen om at ektefellenes fellesformue skal deles likt, begrenses noe av retten til skjevdeling. Ekteskapsloven § 59 bestemmer at verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen. Denne retten kan helt eller delvis falle bort hvis den vil føre til et åpenbart urimelig resultat. Dersom sterke grunner taler for det kan en ektefelles rett til å skjevdele utvides.

Ekteskapsloven er ikke til hinder for at ektefellene, ved separasjon eller skilsmisse, inngår avtale om hvordan oppgjøret skal skje. Det er ingen formkrav til en slik avtale.
Hvis ektefellene ønsker å inngå forhåndsavtale om hvordan oppgjøret skal skje, så krever det derimot at særskilte regler blir fulgt. Ekteskapsloven åpner for at ektefellene ved ektepakt kan avtale at det de eier eller senere erverver, skal være unntatt fra deling. Det som er unntatt fra deling kalles særeie. En avtale om særeie kan begrenses til å gjelde den ene ektefellens formue eller deler av den enes eller begge ektefellenes formue. Ektefellene kan også ved ektepakt avtale at reglene om skjevdeling ikke skal gjelde ved et senere skifteoppgjør. Videre er det ingenting i veien for at ektefellene kan oppheve eller endre en ektepakt, men en slik endring må gjøre ved en ny ektepakt. En ektepakt kan helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene.

Familierett – barn

Forholdet mellom barn og deres foreldre er i all hovedsak regulert i Lov om barn og foreldre, populært kalt barneloven. Barneloven har regler om hvem som rettslig sett skal anses som barnets far og mor, og om endring av bestående foreldreskap. Loven har også regler om foreldreansvaret og barnets selvbestemmelsesrett. I tillegg gir loven regler om hvem barnet skal bo fast hos når foreldrene går fra hverandre, og om den andre forelderens samværsrett til barnet. Foreldrenes plikt til å gi barnet en god oppvekst og sørge for dets forsørgelse er også regulert i denne loven.

Barneloven bestemmer at den som har født barnet skal regnes som barnets mor. Som far regnes den som moren var gift med ved fødselen. Denne personen kan være en annen enn den som er barnets biologiske far. Hvis moren var ugift må farskapet enten erkjennes eller bli fastslått ved dom. Barneloven har egne regler om prosessen i en farskapssak.
Hvis foreldrene er gift med hverandre ved barnets fødsel, får begge to foreldreansvaret. Barneloven bestemmer at barnet har krav på omsorg og omtanke fra dem som har foreldreansvaret. Barnet har også krav på en forsvarlig oppvekst og forsørgelse, og videre skal de med foreldreansvaret sørge for at barnet får en utdannelse etter evne og interesser.

Barneloven har egne regler om hvem som har foreldreansvaret i tilfelle foreldrene er separerte eller skilte og når foreldrene ikke er gifte. Det er også egne regler for hvem som har foreldreansvaret når det oppstår dødsfall.
Hvis foreldrene skiller seg, oppstår det ofte uenighet om de fortsatt skal ha foreldreansvaret sammen. Ekteskapsloven bestemmer at hvis ektefellene har barn under 16 år, så kan de ikke kreve separasjon før det er meklet mellom dem. Et av formålene med meklingen er å komme frem til en løsning om hvor barnet skal bo, samt om foreldreansvaret. Kommer foreldrene ikke til enighet kan det reises sak ved domstolene om hvem som skal ha foreldreansvaret og om hvor barnet skal bo fast. Et grunnleggende hensyn ved rettens beslutning i saker om foreldreansvaret er hva som er best for barnet.

Barneloven gir barnet rett til samvær med begge foreldrene, og det gjelder uavhengig av om foreldrene har vært gift, og barnet har slik samværsrett også hvor foreldrene ikke har bodd sammen i det hele tatt. Foreldrene avtaler som utgangspunkt selv omfanget av samværsretten, ut ifra hva som er barnets beste. Hvis foreldrene avtaler vanlig samværsrett, gir det rett til å være sammen med barnet en ettermiddag i uken med overnatting, annenhver helg, til sammen tre uker i sommerferien, og annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie.
Foreldrene har også en forsørgelsesplikt. Innholdet i forsørgelsesplikten er nærmere regulert i barneloven. Der bestemmes det at foreldrene skal bære utgiftene til forsørgelse og til utdanning av barnet. Utgangspunktet er at forsørgelsesplikten varer frem til barnet har fylt 18 år.