Arveretten omhandler reglene for hva som skal skje med folks formue når de dør, samt reglene om hva en person i levende livet kan bestemme at skal skje med sin formue etter sin død. Reglene om dette følger av arvelova fra 1972.

Hvis det ikke er opprettet et testament bestemmer arveloven hvem som skal være arvinger. Dette står i arveloven kapittel 1. Lovgiver har bestemt at det er arvelaters nærmeste slektninger som har rett på arv etter loven, og de nærmeste slektningene er arvelaters avkom. Etter arvelaters avkom kommer arvelaters foreldre, og etter foreldrene kommer arvelaters besteforeldre og deres livsarvinger. Oldeforeldre arver ikke. Arvelovens system er at hvis arvelater hadde en formue på 100 000 og han hadde to barn så arver hver av disse 50 000 kroner hver. Hvis det ene barnet ikke lenger lever, men selv etterlot seg et barn så arver dette barnet 50 000 kroner. Hadde det avdøde barnet to barn så vil de to dele de 50 000 kronene med en halvpart hver, altså 25 000 hver.

Ektemaker står i særlig posisjon. Regler om dette finner vi i arvelovens kapittel 2. Hvis avdøde hadde livsarvinger arver ektefellen en fjerdedel av arven. Hvis arvelaters nærmeste slektsarvinger er foreldrene eller foreldrenes avkom arver ektefellen en halvpart av arven. Hadde arvelater ikke slike slektsarvinger arver ektefellen hele arven. En ektefelle har i alle tilfeller rett på en minstearv tilsvarende fire ganger folketrygdens grunnbeløp. Ved separasjon eller skilsmisse faller arveretten bort. Arveloven har også regler om samboers rett på arv. Dette er regulert i arvelova kapittel 3 a.

En særlig regel om ektefeller i arveloven er retten til å sitte i uskiftet bo. Ektefellens rett til å sitte i uskiftet bo består i at ektefellen slipper å skifte med arvingene og kan få sitte med boet uforstyrret. Den gjenlevende ektemake rår i levende live som eier over alt som hører til boet, jf. arveloven § 18. Men noen begrensninger finnes. Arveloven § 19 bestemmer for eksempel at den gjenlevende ikke må gi bort fast eiendom eller andre gaver som står i misforhold til boet. Videre bestemmer arveloven at gjenlevende ektefelle ikke må misbruke sin rett til å råde over boet på en slik måte at han eller hun vesentlig minsket boets verdi.

Arvelaters arv går til staten om han ikke hadde ektefelle eller slektsarvinger og han ikke opprettet testament.
En praktisk viktig regel i arveloven er at arvelater kan opprette testament. En person over 18 år kan i et testament bestemme hva som skal skje med det han etterlater seg etter at han dør. For at et testament skal være gyldig må det følge arvelovens regler. Reglene om dette finner vi i arveloven kapittel 8. Viktige regler er her at testamentet skal være skriftlig og at det skal være underskrevet av to testamentsvitner. Videre må ikke testamentets innhold være ulovlig. Arveloven bestemmer at arvelaters livsarvinger har krav på en viss arv som arveloven kaller pliktdelsarv. Et testament kan ikke gjennomføres etter sitt innhold hvis testamentet gjorde et innhugg i livsarvingenes pliktdelsarv.

I levende livet kan «arvelater» derimot gi pengene sine til hvem han vil. Et viktig spørsmål blir da hva som er en testamentarisk disposisjon eller ikke. Rettspraksis har bestemt at hvis en person gir en gave til noen og denne ikke er ment å oppfylles før etter hans død, så vil det være en dødsdisposisjon. En slik disposisjon er ugyldig såfremt den gjør innhugg i livsarvingene pliktdelsarv. En lang rekke av de rettstvister vi har i Norge i dag gjelder nettopp dette spørsmålet: Var gaven eller lignende en livs- eller dødsdisposisjon.